Han
tek eit fastare tak om rekkverket på den vesle brygga. Let foten kvile lett mot
taufestet på kanten. Tauet går herifrå og ut til båten. Heile vegen. Ei slags
livline til land, livlina som held båten festa til den verkelege verda. Der
ute, utanfor holmane, ligg den store fjorden og lokkar med sine eventyr. Berre
tauet held båten på plass, hindrar den i å flykte utover.
Rekkverket
er solid. Held alt på plass som skal haldast på plass. Han røsker litt i det.
Stødig som fjell. Ein kunne fortøydd ei ferje i dette rekkverket, tenkjer han. Ei ferje i fart. Det ville holdt, som betong.
Samtidig held det han inne, held han vekke frå det lokkande vatnet. Han har
lyst til å stupe uti, symje i bølgjene, kjenne vatnet og kulda mot kroppen. Ta
lange, seige tak utover, heilt ut til båten. Den lokkar på han, nesten som den
ropar. Kom ut hit! Hopp uti, ta sjansen!
Men
han står i ro. Trygt bak rekkverket, med beina trygt planta på treverket. Rører
seg ikkje, berre vippar lett med foten mot taufestet. Han kan sjølvsagt dra
båten inn. La båten komme inn til han, i staden for omvendt. Han veit korleis
han gjer det, og det hadde ikkje kosta så mykje å gjere det. Bortsett frå at
han ikkje gjer det. Det fristar, men han let vere.
Slik
som dette kan han stå i timevis. Slik stod han i går, og forgårs. Berre stod og
såg på den flotte, nye båten. Den store motoren. Fjorden som lokkar og dreg.
Det er som ei mystisk kraft held han fast, akkurat her. Det er som store
magnetar held føtene hans festa til brygga, og hendene til rekkverket.
Kvitmala, med enkelte slitte flekkar og nokre avrivne fliser. Han held det
fast, og det held han fast.
(Tekst: Ole Jørgen. Illustrasjon: Elev i 8A)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar