mandag 12. februar 2018

Constance Ørbeck-Nilssen/Akin Duzakin: Fargene som forsvant

Forteljinga i denne flotte bildeboka, er ytre sett enkel. Eg-personen er ei lita jente, som saman med mora legg seg til å sove midt i ein øydelagt by. Rundt dei står ruinane av byen, og alle vegar og bruer er borte.

Om natta drøymer jenta tilbake til slik livet var før krigen kom, og byrjar å hugse kvardagstinga ho likte så godt.

Fargane i boka er eit viktig verkemiddel for å få fram historia. Akin Duzakin har laga storslåtte, vakre teikningar, og livet i den øydelagde byen er teikna i svart kvitt. I draumane byrjar jenta å hugse fargane som var før, og for kvart oppslag kjem ein ny farge tilbake. Dermed blir sidene gradvis meir fargerike, heilt til jenta vaknar. Då er vi tilbake til det verkelege livet, i krigen, og fargane er borte att.

Likevel sluttar boka med eit håp; over horisonten, i det jenta og mora stig ut av opningen som ein gong var ei dør, breier ein regnboge seg ut og gir lys til himmelen. Avslutningsorda i boka er "Jeg vet at vi kan klare det".

Dette er ei vakker bildebok, og formidlar alvoret i krigen på ein sterk måte. Gjennom jenta sine draumar ser vi dei klare kontrastane mellom korleis byen var før, og kor øydelagt den er no. Språket er enkelt og poetisk, og boka kan fint brukast som utgangspunkt for samtale om det å leve i krig.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar