søndag 4. november 2018

Lars Mæhle: Andromeda

Simon har, på grunn av valdeleg oppførsel, blitt flytta til ein ny fosterheim. Denne gongen har han blitt sendt over fjella, til ei lita bygd på vestlandet, og Simon gjer alt han kan for å prøve å gli inn blant dei tøffaste gutane på staden. Han ynskjer å hevde seg, samtidig som han ynskjer å skjule kven han verkeleg er, som menneske. Dette fører til mange konfliktsituasjonar.

Nabojenta Kaja ser bak den harde fasaden, og avslører at han eigentleg er ein annan. Dette er ikkje så lett å takle, så han gjer det han kan for å skyve henne frå seg. Det same gjeld Pippin, den vesle guten som vert så mykje plaga av bøllene i klassen. Simon kjenner på empatien, men overlevelsesinstinktet gjer at han stadig tek feige val.

Som lesar er det noko irriterande å følgje Simon si utvikling. Eg vil så gjerne at han skal ta dei rette vala; At han plutseleg skal slå handa i bordet og seie "nok er nok". At han skal tore å stille opp for Pippin, og at han skal la vere å trakke på kjenslene til dei som bryr seg om han.

Men det er ikkje slik livet er. Lars Mæhle har skissert ein hovudperson som framstår som ganske "verkeleg" i sine vegval. Der er ingen plutseleg snuoperasjon. Han vert ikkje plutseleg modig og dei svake sin forsvarar. Likevel skjer det ei utvikling, men den er for det meste utanom Simon sin kontroll. Han flyt med, og trur han har kontroll. Til slutt oppdagar han kor lite peiling han har hatt...

Forfattar Lars Mæhle har skrive nok ei interessant ungdomsbok, og han torer å la karakterane sine svikte og svikte på nytt, og gjere ting stikk i strid med det me håpar på. Likevel viser han at det er meir under overflata, også hos dei som framstår som tøffe og usårlege. Det er det psykologiske spelet mellom hovudpersonane som er det mest interessante i boka, og som gjer at den er verdt å lese.